Også fylkesbibliotekfusjon i nye Trøndelag

Også fylkesbibliotekfusjon i nye Trøndelag

8. juni vedtok Stortinget at Nord- og Sør-Trøndelag fylker skal slås sammen og bli et operativt Trøndelag fylke fra 1. januar 2018. De to fylkesbiblioteka har i første omgang fått i oppgave å beskrive og vurdere bibliotekområdets nåværende organisering, oppgaveportefølje, ressursbruk og kompetansebehov, men skal raskt følge opp med å planlegge framtida sammen.

– Med utgangspunkt i beskrivelsen vår av situasjonen i dag, skal vi innen 1. februar 2017 levere alternative forslag til framtidig organisering av bibliotekområdet. Dette annonserte de to fylkesbiblioteksjefene på fagforumet biblioteknorge torsdag denne uka. Ifølge mandatet deres har arbeidet som mål å sikre at den felles bibliotekenheten skal kunne tilby best mulige tjenester i et samlet Trøndelag.

Vi har bedt dem om å utdype litt:

– Det har vel vært mye samarbeid i lang tid allerede mellom dere. Hva kan likevel bli de største utfordringene? De to fylkene er jo ganske ulike på noen områder. Ikke minst har sør en virkelig storby etter norsk målestokk, mens i nord er byene og de bymessige tettstedene mye mindre.

– Samarbeidet vi har hatt på tvers av fylkesbiblioteka i mange år har stor betydning nå når vi skal planlegge for sammenslåing, forteller Kristin Storvig, fylkesbiblioteksjef i Nord-Trøndelag. – Vi har et tillitsforhold, og vi tror kunnskapen vi har om hverandres sterke sider blir godt å ha med i prosessen. Men vi må selvfølgelig være forberedt på utfordringer når det gjelder ulikhetene oss imellom. Vi tror kanskje ikke tilknytningen til Trondheim blir den største utfordringen. Trondheim er også i dag storbyen for hele Trøndelag, og et kraftsentrum også når det gjelder bibliotekutvikling.

– I Nord-fylket har vi mange spennende erfaringer med bibliotekutvikling også i de minste kommunene i de store nettverksprosjektene: Namdalsbibliotekene, Litteraturhus Nord-Trøndelag og Nord-Trøndelag leser.

Helhetstenking

– I sør-fylket har vi primært ikke satset på så omfattende nettverksprosjekt, men hatt fokus på prosjekter som har omfattet mange, om ikke alle, folkebibliotek, sier Hildegunn Hestnes som er sjef for fylkesbiblioteket der. – Det omfattende planarbeidet vi har gjennomført i sør har derimot inkludert, engasjert og ansvarliggjort alle folkebibliotek og videregående skolers bibliotek, store som små.

– Til tross for ulike tilnærminger mener vi erfaringene med bibliotekutvikling i kommunene, og med et langvarig samarbeid fylkesbiblioteka mellom, gir et solid utgangspunkt for god kommunikasjon og jobbing med felles mål. Vi ser likevel at det kan bli utfordrende å ta med nettverkstenkingen, engasjementet og samarbeidet inn i et så stort fylke som Trøndelag nå blir. Her må vi tenke helhet – og finne den best mulige måten å arbeide helhetlig på.

Ulike fjernlånsordninger

– De siste ti-åra har norske fylkesbibliotek blitt mindre ensarta og prioriterer en del forskjellig. Hvordan er det hos dere?

– I nord et det nylig gjennomført et stort utredningsarbeid for å komme fram til en bærekraftig organisering av fjernlån, litteraturhusaktivitet og bibliotekutvikling, forteller Kristin. – De fem nordtrønderske bykommunene med mellom 13 og 22 tusen innbyggere representerer viktige ressurser for biblioteknettverket og har blitt enda viktigere samarbeidspartnere for fylkesbiblioteket etter desentraliseringen av regionale fjernlånsoppgaver. Nord-Trøndelag har videre en egen klassesettsamling, som drives i samarbeid med Ytre Namdal videregående skole.

– I Sør-Trøndelag fylkesbibliotek er personalet og mediesamlinga i samme bygg som Trondheim folkebibliotek, og vi driver fortsatt en aktiv fjernlånstjeneste, følger Hildegunn opp. – Fylkesbiblioteket oppmuntrer parallelt folkebiblioteka til økt lån seg imellom, noe som selvsagt betinger en god samlingsutvikling. Fylkesbiblioteket legger også opp til at biblioteka i økende grad skal rette forespørsler om lån til Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana. Sør-fylket har ressurser direkte dedikert til lesesett til skolene – en tjeneste vi driver i godt samarbeid med Trondheim folkebibliotek. Og forrige dagen, 30. juni, bestemte styret i Litteraturhuset i Trondheim at de flytter inn i Kunsthallen, som ligger i tilknytning til Trondheim folkebibliotek og fylkesbiblioteket. Dette kan borge for et godt samarbeid om arrangement og litteraturformidling i hele Trøndelag.

De to fylkesbiblioteksjefene er enige om at et viktig spørsmål framover blir i hvilken grad de skal gå videre med ulike former for tilrettelegging i ulike deler av storfylket. Dette blir en del av den framtidige distriktspolitikken. De mener det vil være naturlig å løfte fordelingen av ressurser og ulike former for tilrettelegging til politisk behandling før omfattende endringer gjøres.

Bokbussløft?

– Kan en sammenslåing bety økt satsing på mobile bibliotektjenester i det nye fylket?

– I dag har Verdal i Nord-Trøndelag egen buss, og fem kommuner i Nord får besøk av sørsamisk bokbuss fra Nordland, med tilskudd fra fylkeskommunen, sier Kristin. – Mens hos oss i sør er Kultur- og bibliotekbussen delvis finansiert av Sametinget, tilføyer Hildegunn, og den har et særskilt ansvar for å spre informasjon om samisk kultur, litteratur og historie til alle. Den kjører nå i tolv kommuner i sør, og til sørsamiske stopp i Engerdal kommune i Hedmark. Bussen har gjennom årene hatt ulike oppdrag og prøvekjøring i Nord-Trøndelag, men starter høsten 2016 opp med regulær rutekjøring i Levanger og Namsos og Namdalseid.

– Økt satsing på mobile bibliotektjenester i det nye fylket er en spennende tanke, mener fylkesbiblioteksjefene. – Men det forutsetter betydelig budsjettøkning, og en satsning på bokbuss bør ikke gå på bekostning av utviklingsarbeid og tjenester som kan styrke de lokale biblioteka.

Avslutningsvis understreker de to hvor viktig det er at det tillitsforholdet de lokale biblioteka har til fylkesbiblioteka i dag må videreføres og styrkes når det blir ett fylkesbibliotek i det nye fylket.

Som grunnlag for vedtaket om fylkessammenslåing ligger de to fylkeskommunenes vedtak av 27. april, og Kommunal- og moderniseringsdepartementets Prop. 130 LS (2015–2016) datert 20. mai.

 

 

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail
Status når fristen går ut: 40 færre kommuner

Status når fristen går ut: 40 færre kommuner

Papirutgaven av Kommunal Rapport siste dag i juni forteller at det ved fristen for søknader er 69 kommuner som har vedtatt å gå sammen i 29 nye. Vel å merke innen fylkesmennene har sagt sitt. Det betyr at det i alle fall blir to snes færre kommuner i Norge. For to dager siden kunne vi lese i samme avis (på nett) at hele 153 kommuner var “enige om en intensjonsavtale”, men det hjelper ikke mye når mange av de utkårede sier nei. Ifølge KR har “44 kommuner vedtatt at de ønsker sammenslåing, men står uten villige partnere”.

“Men det kan bli noen flere frivillige sammenslåinger”, heter det. – “Noen situasjoner uavklart og noen kommuner har fått utsatt fristen til september, i samråd med Fylkesmannen”.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail
Ei uke før fristen: 68 FOR – 155 MOT sammenslåing

Ei uke før fristen: 68 FOR – 155 MOT sammenslåing

En uke før fristen i kommunereformen har 68 kommuner vedtatt at de ønsker sammenslåing, mens 155 har vedtatt å fortsette som egen kommune. Dette melder Kommunal Rapport, som samtidig har et oppdatert “Reformkartet”. Hovedtallene er:

  • 68 kommuner har vedtatt sammenslåing (+ 33)
  • 153 kommuner er enige om en intensjonsavtale (- 58)
  • 25 kommuner forhandler eller har vedtatt å forhandle (- 2)
  • 27 utreder eller sonderer (- 6)
  • 155 kommuner har avsluttet prosessen og vedtatt å fortsette som egen kommune (+ 33)
Facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail
Fusjonsledelse med forviklingar

Fusjonsledelse med forviklingar

I det ferske nummeret av Bok og bibliotek (nr. 3/2016), har tidligere bibliotekbyråkrat og -utreder Grete Bergh en seks siders artikkel om «Endringsprosesser og organisasjonskultur» i forbindelse med Kommunereformen og folkebiblioteket. Fokuset hennes er særlig på tilpassinga av biblioteket etter at kommunebrikkene er falt på plass. Dette er verdifullt, men enkelte utfordringer tar hun nok litt for lett på.

Prosessene vil sikkert ikke bli identiske i alle de nye kommunene, men Bergh er klar på at den første jobben vil være å få på plass den nye biblioteksjefen. Som hun så pålegger en solid ladning med ansvar. Som å utforme organisasjonen og tjenestetilbudet, gjennomføre kompetansekartlegging og -utvikling, trekke alle ansatte med i prosessen, medregna å forene ulike organisasjonskulturer, som sikkert vil forekomme: «Noen steder er det interesse for å utvikle nye ting, andre steder kan det være slik at man ikke vil ha noen endringer» (noe også Sunniva Evjen har vært inne på).

Og ikke nok med det: «Konflikt mellom subkulturer snakker vi om når «to gruppers sett av normer, verdier og virkelighetsoppfatninger står i motsetning til hverandre på en slik måte at det skapes hindringer for en eller begge gruppenes evne til å nå sine mål»».

Kanskje maler vi en viss mann på veggen nå, men hvor mange bibliotekarer fins det egentlig «der ute» med disse kvalifikasjonene?

Og hvis svaret er «ikke så veldig mange»: Kan ikke da Kommunereformen bli sjølve gjennombruddet for BI-mastere i organisasjon og ledelse i biblioteksjefstolene, på bekostning av bibliotekarer? For, som kjent, har forskriften siden 2013 åpna for biblioteksjef uten bibliotekfaglig utdanning om kommunen har «minst fem årsverk» med bibliotekarkompetanse.

Blant annet Bibliotekarforbundet påpekte dette alt i høringssvaret sitt til forskriften: «Forslaget til dispensasjon … vil kunne gjelde de fleste, eller alle, kommuner i Norge etter en kommunereform. Det vil dermed kunne bli en dispensasjonsordning som undergraver hovedpoenget i kompetansekravet».

Et annet element som man kan savne i Grete Berghs tekst, er hvordan de nye sjefene skal møte utfordringa med å beholde ressursene, både avdelinger, stillinger, mediebudsjetter og det hele.

Hun skriver relativt bastant at «Bibliotekstrukturen i Norge er på nåværende tidspunkt omtrent ferdig rasjonalisert, slik at de fleste av dagens avdelinger bør opprettholdes». “Bør”, ja vel. Men dette er kanskje et eksempel på det Mette Henriksen Aas, seksjonsleder i Fagforbundet, mener er «naivt», jamfør intervjuet vi gjorde med henne i forrige uke. Og som Elsebeth Tank tillot seg å «lave ballade» om i boka si i høst, der hun blant annet ser på ettervirkningene av kommunereformen i Danmark i 2007.

Hva kan gjøres? Grete Bergh har nå eget konsulentfirma, og kommer sikkert til å bistå nye bibliotek i nye kommuner med tjenestene sine. I tillegg fins det mye generell litteratur, som hun også refererer til i artikkelen. Men etter ringing med et antall fylkesbibliotek, konstaterer vi at ikke alle er like godt forberedt på alle sider ved sammenslåingene. Noen sitter ganske solid planta på gjerdet. Fagforbunda burde være en ressurs her, men har jo enkeltpersoner og ikke bibliotek som medlemmer. Og hva med NBF?

Artikkelen kan leses i sin helhet her: Bibliotekene og kommunereformen – Endringsprosesser og organisasjonskultur. (Bok og bibliotek 3/2016, side 26-31)

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail
– Naivt av biblioteksektoren å ta lett på kommunereformen

– Naivt av biblioteksektoren å ta lett på kommunereformen

Fagforbundets Mette Henriksen Aas reagerer sterkt på at bibliotekfeltet ikke problematiserer reformen, men bare er opptatt av mulige forbedringer som større bibliotek og flere kolleger, bredere kompetanse og økt ressursutnytting.

Her i portalen Nye kommuner – nye bibliotek har vi intervjua biblioteksjefer i Indre Østfold og i to konstellasjoner i Vestfold og hatt kontakt med flere, og de aller fleste er mer eller mindre optimistiske når eller hvis kommunene deres blir fusjonert. Vi har også skrevet om Mette Rysjedals masteroppgave, der (de anonymiserte) biblioteksjefene i en region var positive.

Mette Henriksen Aas er bibliotekar av utdanning og tidligere blant annet biblioteksjef i Tønsberg, men har siden 2003 vært leder av Seksjon kirke, kultur og oppvekst i Fagforbundet, som organiserer ca 1500 bibliotekansatte.

– Erfaringer fra tidligere kommunesammenslåinger viser at politikerløfter om bevaring av bibliotek kan være svært lite verdt, mener hun i samtale med portalens redaktør.  – De kan bli lagt til side alt ved første kommunevalg, eller straks økonomien viser svakhetstegn. Helse, omsorg og skole står seg langt bedre i budsjettkampen på grunn av mer presist lovbestemte oppgaver og pålegg og innbyggernes rettigheter.

Hun minner om at biblioteklovens §4 åpner for nedlegging av alle unntatt én bibliotekavdeling i hver kommune. – Husk at i Danmark ble 131 bibliotek lagt ned etter at kommuneantallet i 2007 ble redusert fra 270 til 100. Og det skjedde alt det første året etter reformen.

– Enkelte intensjonsavtaler kan tyde på at bibliotek, på linje med barneskole, barnehage og eldreinstitusjoner, er med på å konstituere levedyktige grender og lokalsamfunn. Men er det nok?

– På kort sikt kan en slik intensjonsavtale bety mye. Jeg har ikke møtt mange politikere i mitt liv som er i mot folkebibliotekene. Men en intensjonsavtale er jo nettopp det: Man er enig om intensjonen. På lang sikt er jeg overbevist om at en slik avtale alene kan bli lite verdt.

En undersøkelse Bok og bibliotek gjorde i fjor blant fylkesbiblioteksjefene oppsummerer redaksjonen sånn: «Kommunereformen gir folkebiblioteket en sjanse til å vise hvor viktig det er for lokalsamfunnet. Større kommuner behøver ikke bety dårligere tilbud, men da må bibliotekene påvirke reformprosessen». Norsk Bibliotekforenings leder Mariann Schjeide er også intervjua ved denne anledninga. Hun mener at utfallet av prosessene er uvisse, og «Det gir bibliotekene land og strand rundt en mulighet til å være tidlig ute og påvirke prosessen. Biblioteksjefene må også benytte tiden til opplysning av lokalpolitikere». Men er det mulig å påvirke prosessene, slik det sies her?

– Jeg er helt enig med Mariann at det er mulig å påvirke prosesser, men det krever mye av biblioteksjefens kunnskap og formidling av bibliotekets verdi for lokalsamfunnet i konkurranse med nettopp de mer rettighetsbaserte lovene som dirigerer kommunenes arbeidsoppgaver og prioriteringer. Dessverre er det også for få politikere i Norge som står på barrikadene for folkebibliotekene. Det er lenge mellom hver gang vi hører om kamp om plassene i de kommunale kulturkomiteene. Vi kan jo ta en opptelling over hvor mange aktive kulturpolitikere som deltar på bibliotekmøtene. Men igjen: På kort sikt kan dette lykkes.

– Hva kan likevel gjøres? Er det nå bibliotekets venneforeninger kan få sin virkelige storhetstid?

– Biblioteksjefen må ha flere tanker i hodet på en gang – og tenke både kortsiktig og langsiktig. Og forberede seg på flere alternative løsninger. Jeg har forståelse for at mange ønsker seg større bibliotek med større fagmiljøer og lengre åpningstid. Men kvalitet og innbyggernes støtte dreier seg om mer enn åpningstider, for eksempel avstanden til nærmeste bibliotek og offentlige kommunikasjonstilbud. Selv uten kommunesammenslåing diskuterer kommuner å legge ned filialer, og antall bokbusser er kraftIg redusert over flere år.

– Venneforeningen kan være en god allianse i det politiske arbeidet til biblioteksjefen. Men like viktig er å få flere politikere til å interessere seg i bibliotekpolitikk og at biblioteksjefen skaffer seg gode allianser i det politiske miljøet i kommunene.

– Jeg mener at kampen for folkebibliotekene ikke vinnes en gang for alle gjennom større kommuner, avslutter Mette Henriksen Aas. – Og dessverre kan kommunesammenslåing være en trussel for infrastrukturen på bibliotekområdet. Politisk vilje til å satse på bibliotek gjennom gode økonomiske vilkår for kommunene, er nok de viktigste suksesskriteriene for folkebibliotekene.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail
Translate »