– Naivt av biblioteksektoren å ta lett på kommunereformen

– Naivt av biblioteksektoren å ta lett på kommunereformen

Fagforbundets Mette Henriksen Aas reagerer sterkt på at bibliotekfeltet ikke problematiserer reformen, men bare er opptatt av mulige forbedringer som større bibliotek og flere kolleger, bredere kompetanse og økt ressursutnytting.

Her i portalen Nye kommuner – nye bibliotek har vi intervjua biblioteksjefer i Indre Østfold og i to konstellasjoner i Vestfold og hatt kontakt med flere, og de aller fleste er mer eller mindre optimistiske når eller hvis kommunene deres blir fusjonert. Vi har også skrevet om Mette Rysjedals masteroppgave, der (de anonymiserte) biblioteksjefene i en region var positive.

Mette Henriksen Aas er bibliotekar av utdanning og tidligere blant annet biblioteksjef i Tønsberg, men har siden 2003 vært leder av Seksjon kirke, kultur og oppvekst i Fagforbundet, som organiserer ca 1500 bibliotekansatte.

– Erfaringer fra tidligere kommunesammenslåinger viser at politikerløfter om bevaring av bibliotek kan være svært lite verdt, mener hun i samtale med portalens redaktør.  – De kan bli lagt til side alt ved første kommunevalg, eller straks økonomien viser svakhetstegn. Helse, omsorg og skole står seg langt bedre i budsjettkampen på grunn av mer presist lovbestemte oppgaver og pålegg og innbyggernes rettigheter.

Hun minner om at biblioteklovens §4 åpner for nedlegging av alle unntatt én bibliotekavdeling i hver kommune. – Husk at i Danmark ble 131 bibliotek lagt ned etter at kommuneantallet i 2007 ble redusert fra 270 til 100. Og det skjedde alt det første året etter reformen.

– Enkelte intensjonsavtaler kan tyde på at bibliotek, på linje med barneskole, barnehage og eldreinstitusjoner, er med på å konstituere levedyktige grender og lokalsamfunn. Men er det nok?

– På kort sikt kan en slik intensjonsavtale bety mye. Jeg har ikke møtt mange politikere i mitt liv som er i mot folkebibliotekene. Men en intensjonsavtale er jo nettopp det: Man er enig om intensjonen. På lang sikt er jeg overbevist om at en slik avtale alene kan bli lite verdt.

En undersøkelse Bok og bibliotek gjorde i fjor blant fylkesbiblioteksjefene oppsummerer redaksjonen sånn: «Kommunereformen gir folkebiblioteket en sjanse til å vise hvor viktig det er for lokalsamfunnet. Større kommuner behøver ikke bety dårligere tilbud, men da må bibliotekene påvirke reformprosessen». Norsk Bibliotekforenings leder Mariann Schjeide er også intervjua ved denne anledninga. Hun mener at utfallet av prosessene er uvisse, og «Det gir bibliotekene land og strand rundt en mulighet til å være tidlig ute og påvirke prosessen. Biblioteksjefene må også benytte tiden til opplysning av lokalpolitikere». Men er det mulig å påvirke prosessene, slik det sies her?

– Jeg er helt enig med Mariann at det er mulig å påvirke prosesser, men det krever mye av biblioteksjefens kunnskap og formidling av bibliotekets verdi for lokalsamfunnet i konkurranse med nettopp de mer rettighetsbaserte lovene som dirigerer kommunenes arbeidsoppgaver og prioriteringer. Dessverre er det også for få politikere i Norge som står på barrikadene for folkebibliotekene. Det er lenge mellom hver gang vi hører om kamp om plassene i de kommunale kulturkomiteene. Vi kan jo ta en opptelling over hvor mange aktive kulturpolitikere som deltar på bibliotekmøtene. Men igjen: På kort sikt kan dette lykkes.

– Hva kan likevel gjøres? Er det nå bibliotekets venneforeninger kan få sin virkelige storhetstid?

– Biblioteksjefen må ha flere tanker i hodet på en gang – og tenke både kortsiktig og langsiktig. Og forberede seg på flere alternative løsninger. Jeg har forståelse for at mange ønsker seg større bibliotek med større fagmiljøer og lengre åpningstid. Men kvalitet og innbyggernes støtte dreier seg om mer enn åpningstider, for eksempel avstanden til nærmeste bibliotek og offentlige kommunikasjonstilbud. Selv uten kommunesammenslåing diskuterer kommuner å legge ned filialer, og antall bokbusser er kraftIg redusert over flere år.

– Venneforeningen kan være en god allianse i det politiske arbeidet til biblioteksjefen. Men like viktig er å få flere politikere til å interessere seg i bibliotekpolitikk og at biblioteksjefen skaffer seg gode allianser i det politiske miljøet i kommunene.

– Jeg mener at kampen for folkebibliotekene ikke vinnes en gang for alle gjennom større kommuner, avslutter Mette Henriksen Aas. – Og dessverre kan kommunesammenslåing være en trussel for infrastrukturen på bibliotekområdet. Politisk vilje til å satse på bibliotek gjennom gode økonomiske vilkår for kommunene, er nok de viktigste suksesskriteriene for folkebibliotekene.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail
– Unger kan ikke bruke et bibliotek noen mil unna

– Unger kan ikke bruke et bibliotek noen mil unna

I Sandnesposten 12. mai kan vi lese intervju med Bjørn Ingvaldsen, leder av NBU, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere. Intervjuet er gjort i samband med at han kommer med ny bok, men kommunereformen og bibliotektilbudet til barn og ungdom preger oppslaget, blant annet med overskrifta: «Fryktar bibliotek vil gå tapt i kommunesamanslåing».

Ingvaldsen advarer mot ei utvikling lik den danske: 

 – Det er lovpålagd å ha eit bibliotek i kvar kommune. Om det blir færre kommunar er me redde for at om ti år er halvparten av norske bibliotek borte. Me ser mot Danmark og korleis det har blitt der med gjennomføring av kommunereforma.

I portalen har vi lenker til tekster om danske bibliotek etter kommuneformen der i 2007. Se nederst her.

Vi tok nærmere kontakt med forfatteren og foreningslederen om dette, og ba ham utdype dette:

– Jeg hører ikke til blant dem som mener at bibliotekene må ha en viss størrelse, for å ha verdi. Ansatte i biblioteksektoren er gjerne opptatt av kvaliteten på den arbeidsplassen biblioteket utgjør, men jeg er mest opptatt av tilgjengeligheten til de fysiske bøkene. Et bibliotek eller en filial i distriktet har etter mitt syn større verdi enn et større bibliotek noen mil unna. Jeg har aldri hørt om en filial eller småbibliotek som ikke blir brukt.

– Skolebibliotek blir ofte oversett, forsetter han. – Jeg synes at det må settes standardkrav til skolebibliotekene, både når det gjelder hva biblioteket skal inneholde, hvordan det skal være utformet og hvordan det skal være tilgjengelig. Unger kan ikke bruke et bibliotek noen mil unna, de må ha det i eller i umiddelbar nærhet til skolen sin. Det er derfor Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere har foreslått en egen skolebiblioteklov.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail
Enda ei ny og viktig bok om kommunereformen

Enda ei ny og viktig bok om kommunereformen

For en måned siden kom boka Folkestyre eller elitestyre? Nå får vi enda ei bok, bare halvannen måned før regjeringas deadline, nemlig Kommunereform i perspektiv, utgitt på Fagbokforlaget. I motsetning til den førstnevnte boka, er dette ei bok der alt er skrevet av forskere, og den har ingen «nei»-tendens på linje med den førstnevnte boka. Som redaktørene sier: «Noen av bokens forfattere har bidratt til reformens kunnskapsgrunnlag [medredaktør Signy Irene Vabo var til og med leder av regjeringas Ekspertutvalg, vår merknad.] noen har gått offentlig ut med støtte til reformen, og noen har reist betydelige motforestillinger». Så både tilhengere og motstandere vil bli klokere av boka, om enn ikke skifte side i debatten.

Vi har, som en ekstra sørvis, gjengitt innholdsfortegnelsen nederst i denne teksten).

I boka finner vi mer eller mindre ny forsking på feltet, blant annet blodferske intervjuundersøkelser med politikere og administrasjon i tre ganske forskjellige kommunekonstellasjoner; Mossedistriktet, Haugalandet og Tønsberg/Nøtterøy/Tjøme.

Trass i akademiske forfattere er det mye lesbart og spennende. For eksempel om den danske reformen i 2007, som har fått et eget kapittel. Dette er den klart mest interessante reformen for oss å sammenlikne oss med. Danskene har nå hatt god tid på seg til å evaluere, og de tre danske forskernes gjennomgang kan leses som en advarsel om at det er mange skjær i sjøen, eller sandbanker, for å holde oss til danske farvann. Langtfra alle regjeringas forventninger har slått til; forfatterne konkluderer med at «reformen reelt har innebåret en trade-off mellom økonomiske og demokratiske effekter».

Per medio mai er den norske regjeringa svært utydelig om egne planer både når det gjelder tvang/frivillighet, inntektssystem og oppgavefordeling. Da kan det være interessant å lese de danske forskernes vurdering av prosessen mellom deres regjering og kommunene fram mot 2007. De oppsummerer at den svært omfattende reformen (fra 271 til 98 kommuner) «i stor grad» lot seg gjennomføre fordi «regjeringen var i stand til å holde potensielle motstandere uvitende om avgjørende deler av reformprosessen» … «hvordan den potensielle motstanden fra mindre kommuner som gjerne ville bevare sin selvstendighet, ble håndtert» … «timingen av høringsfasen i forlengelsen av offentliggjøringen av forslaget medvirket til å hindre en massiv motstand fra de kommunene som ikke ville bli slått sammen med en nærliggende storebror. I høringsfasen var det uklart hva kommunene egentlig skulle forholde seg til».

I portalen har vi lenka til mer dansk materiale, under Bibliotek og kommunestruktur, nederst.

I boka nevnes knapt kultur og bibliotek som faktorer i de lokale prosessene i norske kommuner. Men lokalisering og bevaring av velferdstjenester som skoler, barnehager og eldretilbud, er nevnt i en del sammenhenger. De fleste mener at denne typen tjenester, i større grad enn rådhus, forvaltningskontorer og spesialtjenester, fortsatt må finnes der folk bor. Men gjelder dette også bibliotek?

Forskerne tror ikke det er «mer å hente» når det gjelder blant annet skoler: «Til dels er stordriftsfordeler tatt ut allerede, for eksempel gjennom nedleggelser av små skoler». I mange kommuner bør man trygt kunne si det samme om bibliotek, for mer enn hvert tredje norske bibliotek er nedlagt de siste 20-30 åra. Men er det «nok», sett med rådmannens øyne, når to-tre kommuner er blitt én?

Tilbake til danskene: De brukte begrepet «kattelemmen» om en type løsning for småkommuner som valgte å ikke slå seg sammen, men som tenkte å basere seg på samarbeid om enkelttjenester. Nå ble det veldig få små kommuner igjen i Danmark, blant annet fordi de store naboene, som typisk var sammenslåingskommuner, viste seg å ønske sammenslåing i stedet for å måtte forhandle kompliserte samarbeidsavtaler midt oppe i sammenslåingsprosessene: «Kattelemmen viste seg dermed i praksis å være vanskelig å klemme seg gjennom».

Så et spenningsmoment for biblioteka i «ensomme» småkommuner i Norge, som det sannsynligvis blir en god del av, er om de vil klare å oppnå samarbeid. Eller fortsette eksisterende samarbeid? De fleste bibliotek samarbeider jo i dag på flere områder, om alt fra biblioteksystem via hjemmesidedrift til faglig kunnskapsutveksling.

Innholdsfortegnelse til boka Kommunereform i perspektiv:

 

  • Kommunereformen i perspektiv (Jostein Askim, Jan Erling Klausen, Signy Irene Vabo)
  • Kommunereformen i Norge (Jan Erling Klausen, Jostein Askim, Signy Irene Vabo)
  • Kommuneinndelingen – fra lokale økonomiske klubber til statlige velferdsprodusenter (Tore Hansen)
  • Fylkesmannens rolle i kommunereformen – en casestudie av Østfold og Vestfold (Anniken Grønli Foss)
  • Kommunereformen i Mosseregionen (Amund Berg Falch)
  • Kommunereformen på Haugalandet (Siri Elen Brattli)
  • «TNT-prosessen» mellom Tønsberg, Nøtterøy og Tjøme (Vegard Moe)
  • Kommunereform og endringsteori (Jan Erling Klausen)
  • Kommunestørrelsens betydning for lokaldemokratiet (Lawrence E. Rose)
  • Økonomiske perspektiver på kommunesammenslutninger (Lars-Erik Borge)
  • Hurtig, ufrivillig og omfattende: den danske kommunereform (Jens Blom-Hansen, Kurt Houlberg, Søren Serritzlew)
  • Muligheter, gulrøtter og mosaikk. Kommunereformene i Finland 2005-2014 (Siv Sandberg)
  • Territorielle styringsstrukturer og -reformer i europeisk perspektiv (Harald Baldersheim, Lawrence E. Rose)
  • Kommunereformen og dens alternativer (Jostein Askim, Jan Erling Klausen, Signy Irene Vabo)
Facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail
Nye Sandefjord bibliotek – aller først i løypa

Nye Sandefjord bibliotek – aller først i løypa

Kommunene Andebu, Sandefjord og Stokke i Vestfold var for to år siden de første som leverte søknad til departementet om sammenslåing, og alt 1. januar 2017 vil den nye Sandefjord kommune være en realitet. Dermed vil det de omtaler som «Nye Sandefjord bibliotek» være tidlig ute med den konkrete fusjonsprossessen, og dermed først med erfaringer fra dette. Erfaringer de vil dele med alle interesserte på bloggen «Bibliotekfusjon i Sandefjord, Andebu og Stokke», med undertittelen «Hvordan 1+1+1 = mer enn 3!».

De har søkt og fått prosjekt- og utviklingsmidler fra Nasjonalbiblioteket, og av prosjektsøknaden framgår det at målsetninga blant annet er å «Identifisere og dokumenterer problemstillinger og vurdere mulige løsninger» og å «bygge opp en erfaringsbank i form av en blogg for bibliotek i kommunesammenslåingsprosess med erfaringer fra Nye Sandefjord. Erfaringsbanken kan munne ut i en strategi for bibliotek i kommuner som slås sammen».

Vi vil følge med her på portalen og videreformidle erfaringer som er interessant for flere. Ikke alt vil være like overførbart; vi kan lese at de tre kommunene er omtrent likeverdige når det gjelder økonomisk innsats per innbygger på bibliotek i dag, mens antall innbyggere varierer fra ca. 46000 (Sandefjord), via 11000 (Stokke) til 6000 (Andebu). Avstandene vil fortsatt være korte i landsmålestokk, med bare en drøy halvtimes kjøring fra Høyjord nord i Andebu til Sandefjord sentrum.

Noe som virkelig kan være interessant, er at kommuneledelsene fremhever at biblioteka ivaretas som samlingssted og også «kulturutvikler». Biblioteket er plassert under samme kommunalområde som stedsutvikling, «derfor er det spennende å vurdere hvordan biblioteket kan supplere kommunalområdet som en aktør i dette», heter det på nettstedet.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail
Sammenslåinger stresser organisasjoner – også bibliotek

Sammenslåinger stresser organisasjoner – også bibliotek

I Bibliotekarforbundets tidsskrift Bibliotekaren nr 9, 2015 (s. 20 ff) kan vi lese et intervju med Sunniva Evjen, førsteamanuensis ved Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag (ABI) ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Overskriften har et spørsmålstegn etter seg: «Jo flere vi er sammen – jo gladere blir vi?». Blant annet med bakgrunn i erfaringene fra Danmark for 9 år siden, konkluderer hun med en advarsel: Sammenslåinger stresser organisasjoner:

«Er det et rent administrativt fellesskap, spiller kultur en mindre rolle – da kan man i stor grad fortsette som før. Dersom sammenslåingen derimot skal skape faglig vekst er situasjonen en annen. Da er organisasjonskultur svært viktig, og det bør satses mye på å skape en felles plattform (Whalen, 2001). Likevel er det på dette området fusjoner ofte svikter. Hvorfor er det slik?

Etter den danske kommunereformen i 2007, konkluderte Johannssen & Pors med at reformen hadde vært relativt vellykket for folkebiblioteksektoren, både i forhold til prosess og resultat. Rent faktisk er et større faglig og sosialt fellesskap, forbedrede løsninger, effektivisering og nye impulser av det gode. Biblioteksektoren er generelt preget av endringsvillige ansatte, som gjerne ønsker økt samarbeid og samordning. Resultatene var blant annet basert på en leder-survey, statistikk som målte bestand og utlån, samt brukerundersøkelser».

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail
En skeptisk biblioteksjef tar ordet

En skeptisk biblioteksjef tar ordet

Hittil har vi inntrykk av at bibliotekmiljøet er overveiende positivt til kommunesammenslåinger. Dem vi har intervjua og skrevet om, har vært mest opptatt av mulighetene i form av flere medarbeidere, økt kompetanse osv. Men så leser vi 25. april i Namdalsavisa et leserinnlegg av biblioteksjef Gro Seltveit i Flatanger i Nord-Trøndelag. Hun er opptatt av utfordringene og problemene og konkluderer med at kommunen og biblioteket hennes bør fortsette som i dag. Biblioteket bør fortsette å samarbeide over kommunegrensene, som de i årevis har gjort i Midtre Namdal.

Om Flatanger sin status i reformprosessen står det på KR sitt oppdaterte «reformkart» at «Namsos, Fosnes, Overhalla, Namdalseid og Flatanger (Midtre Namdal) har utredet sammen. [Flatanger] [h]ar også sondert i retning Fosen og Steinkjer. Behandler videre forhandlinger i begynnelsen av februar» (akkurat det siste kan tyde på at oppdateringen likevel ikke er 100 prosent, men det skjer jo ting hele tida nå).

Seltveit bruker argument som er sentrale blant annet i boka «Folkestyre eller elitestyre?», som vi nylig presenterte. Hun mener for eksempel at «innbyggernes tilfredshet for de fleste og viktigste tjenestene reduseres når kommunestørrelsen øker. Noe av forklaringen for at kommunestørrelsen har betydning, kan være at innbyggerne i små kommuner lettere kan medvirke og påvirke utviklingen av tjenestene, at de som mottar og yter tjenestene har bedre kjennskap til hverandre og at kontakt og kommunikasjon mellom politikere og administrasjon og innbyggere er enklere i små kommuner».

Og når det gjelder den økte kompetansen i et «storbibliotek»: «Fagfolkene kan spesialisere seg mer innafor smalere felt, de kan bistå hverandre, lære av hverandre og overlappe hverandre arbeidsmessig. På den annen side: byråkratiet blir større, behovet for koordinering og møteaktivitet øker, lokalkunnskapen hos personalet kan bli svakere, tilgjengelighet for mange av brukerne blir dårligere, og reise- og transportkostnader øker. Det kan bli mer spennende og interessant å jobbe i større miljøer, men større staber vil bruke mer tid på intern kommunikasjon».

Vi minner om at det er mulig for alle å bruke kommentarfeltet nedenfor til å kommentere, diskutere, stille spørsmål osv.

 

Facebooktwittergoogle_pluslinkedinmail
Translate »